#92 | BERGEN |
For noen år siden leste jeg Ståle Øklands bok Tenk som en rockestjerne! Budskapet er både enkelt og treffsikkert: De beste rockebandene fungerer som prestasjonsgrupper. De lykkes ikke fordi de har den beste manageren eller de flotteste øvingslokalene. De lykkes fordi alle på scenen tar ansvar for sin rolle samtidig som de spiller hverandre gode.
Da jeg leste boken, slo det meg at det finnes mange paralleller til arbeidslivet. Et band kan ha en fantastisk manager, en tydelig strategi og store ambisjoner. Men når sceneteppet går opp, er det musikerne som leverer. Publikum bryr seg lite om hvem som booket konserten eller planla turneen. De husker bare opplevelsen.
Slik er det også med kundene. De møter ikke organisasjonskartet. De møter menneskene.
Ingen har råd til å bli sittende på bakrommet
En av tankene jeg tok med meg fra boken, er at ingen i et godt band ser på seg selv som tilskuere. Alle vet at de er avgjørende for helheten.
Jeg har selv spilt i band i mange år, og kjenner meg godt igjen. Det skal mye til før trommisen ringer en time før konserten og sier at han ikke kommer fordi han har 39 i feber, og formen ikke er helt på topp. Jeg har selv gått på scenen med feber, lite søvn og energi. Likevel møter du opp. Som vokalisten vår sa: «Ser deg kl 1900!». Det var rett og slett ikke et tema å ikke stille.
Du stiller opp fordi resten av bandet er avhengig av deg
Ikke fordi noen krever det. Men fordi du vet at resten av bandet er avhengig av deg. Hvis trommene forsvinner, blir konserten en helt annen. Da hjelper det lite at gitaristen spiller sitt livs solo.
Poenget er selvsagt ikke at mennesker skal gå på jobb når de er syke. Poenget er holdningen. I sterke prestasjonsmiljøer spør man først: Hvordan kan jeg bidra? – ikke: Hvordan kan jeg slippe?
Lederen er manager – ikke hovedattraksjonen
Det er også her jeg mener Ståle Øklands metafor treffer arbeidslivet godt. En manager kan skaffe spillejobber, bygge merkevaren, utvikle bandet og legge til rette for suksess. Men manageren kan aldri spille konserten.
På samme måte kan en leder sette retning, bygge kultur, rekruttere de rette menneskene og utvikle medarbeiderne. Men når kunden ringer, er det ikke lederen som svarer. Når en kunde kommer inn døren, er det ikke lederen som skaper opplevelsen. Den skapes av dem som står på scenen.
Derfor blir diskusjonen om medarbeideransvar så viktig. God ledelse er avgjørende, men den kan aldri erstatte mennesker som tar ansvar for egen innsats og for laget rundt seg.
Ingen tribuneplass
Jo mer jeg tenker over det, desto mer overbevist blir jeg om at arbeidslivet faktisk har noe å lære av de beste rockebandene. De øver mer enn de opptrer. De gir hverandre ærlige tilbakemeldinger. De vet at ingen kan skinne alene hvis resten av bandet faller gjennom, og de forstår at publikum bare husker én ting: opplevelsen.
Det samme gjelder kundene våre.
Kanskje er det derfor Marianne Hagens refleksjoner i forrige artikkel traff så mange, og kanskje er det derfor Ståle Øklands bok fortsatt er like aktuell. Begge peker mot den samme erkjennelsen: En sterk kultur skapes ikke av ledere alene. Den skapes av mennesker som velger å gå opp på scenen, ta ansvar for sin rolle og spille hverandre gode.
For arbeidslivet er ingen tilskuersport. Det er ingen tribuneplass når man skal skape resultater sammen.
Hovedbilde: Artikkelforfatteren fra en minikonsert («Cut The Crap Tour») i Bergen i 2011. Bildet er tatt av Sverre Gjessing.
Ta gjerne kontakt for en hyggelig prat:
Mobil: 957 05 514
Epost: steinar@ziel.no